Vilnius: Guide

Vilnius (Vilna forekommer; hviterussisk Вільня, ambassadør siden desember 1991.

Geografiske og demografiske data

Byen ligger i det sørøstre Litauen (N54°41" E25°17") der Vilnia-elva (lit. Vilnelė) løper inn i Neris-elva. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundrene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storhertugdømmet Litauen og var også en viktig by i den polsk-litauiske realunion.

Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipeda|Klaipėda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 kilometer|km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, Siauliai|Šiauliai og Panevezys|Panevėžys kan rekkes raskere og enklere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.

Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km². Bebygget areal dekker 20,2% mens grøntområder utgjør 43,9% og elver og vatn strekker seg over 2,1% av kommunen.

Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574 000 innbyggere i Vilnius (553 232 i 2003); 52,8% litauere, 19,8% polakker, 19,2% russere, 4,8% hviterussere og 3,3% av andre nasjonaliteter.

Vilnius er det største administrative senteret i Litauen med alle viktige politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle instituasjoner beliggende i byen. Vilnius fylke dekker kommunene Elektrenai kommune|Elektrėnai, Salcininkai kommune|Šalčininkai, Sirvintos kommune|Širvintos, Svencionys kommune|Švenčionys, Trakai kommune og Ukmerge kommune|Ukmergė; tilsammen 9650 km².

Vilnius by er inndelt i følgende 21 bydeler (seniūnija): Antakalnis bydel, Fabijoniškiai bydel, Grigiškiai bydel, Justiniškiai bydel, Karoliniškiai bydel, Lazdynai bydel, Naujamiestis bydel, Naujininkai bydel, Naujosios Vilnia bydel, Paneriai bydel, Pašilaičiai bydel, Pilaitė bydel, Rasai bydel, Senamiestis bydel, Šeškinė bydel, Šnipiškiai bydel, Vilkpėdė bydel, Viršuliškiai bydel, Žirmūnai bydel, Žvėrynas bydel og Verkiai bydel.

Historie

Vilnius har vært bebodd i mange århundreder, noe som er påvist gjennom en rekke Vilnelė, hedenske Litauen tilbake til Mindaugas' vestlige og kristne Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted der den tidligere hovedstaden lå samtidig som byen fikk sitt nåværende navn.

Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev ble sendt til Tyskland|tyske handelsmenn.
Den opprinnelige delen av byen var slottet bygd av Gediminas på Slottsåsen. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387 da den fikk fikk Magdeburg-rettigheter|byrettigheter av Władysław II Jagiełło|Vladislav II (1386–1434). Byen var opprinnelig befolket av stedlige Rutenia|rutenere, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverker|håndverkere og handelsmenn av andre nasjonaliteter slo seg ned i byen.

Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde høyden av sin utvikling under styret til Sigismund II Augustus av Polen|Sigismund II Augustus som flyttet sitt hoff dit i 1544. I de neste århundrene utviklet Vilnius seg til stadig å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis til grunnleggelsen av Vilnius universitet av kong og storfyrst Stefan I av Polen|Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli et av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentra i regionen og det viktigste vitenskapelige senter i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, hvis de siste fremdeles var i kraft på 1800-tallet. I 1769 ble Rasu|Rasų-gravlunden etablert; idag er den en av de eldste gravlundene i verden.

Vilnius var under Rzeczpospolita i en hurtig utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaitter og andre slo seg ned i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av russiske styrker og ble plyndret, nedbrent og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden raskt var tilbake og på begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en ødeleggelse av bymuren og etter perioden 1799-1805 gjenstod kun Ausros Vartai|Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama).

Etter litauisk, polsk språk|polsk og hviterussisk språk|hviterussisk ble forbudt.

Under første verdenskrig ble Vilna okkupert okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918. I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlevete Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av denPolen|polske hær under kommando av Edward Rydz-Smigly|Edward Rydz-Śmigły, men den 14. juli var den igjen tapt til Russland|russiske styrker. Like etter det russiske tapet i Slaget om Warszawa (1920)|Slaget om Warszawa i 1920 overleverte Den røde hær byen over til den nye staten Litauen på sin vei østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Zeligowski|Lucjan Żeligowski) byen etter et arrangert mytteri. Byen og dens omland ble proklamert som den staten Midt-Litauen og den 20. februar 1922 vedtok dens parlament en gjenforeningserklæring og byen ble innlemmet i Polen som hovedstad i Wilno fylke.

Folkeforbundets Ambassadørkonferansen|ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (der det sistnevnte landet betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avstod fra å akseptere polsk overherredømme over Midt-Litauen og ikke før 1938-ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter med Polen og således de facto godtok nabolandets grenser.

For andre gang i historien begynte Wilno en periode med hurtig utvikling. Vilnius universitet|Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Wilno 195 000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.

Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og Angrepet på Polen (1939)|angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hær den 19. september 1939. Kun sporadisk motstand med lokale hjemmevernsstyrker fant sted siden den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i andre deler av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbaser flere steder i landet. De litauiske myndighetene inntok Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likevel var denne prosessen ennå ikke avsluttet da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Omkring 35 000–40 000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.

I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100 000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Paneriai, av dem var 95% lokale jøder. En mislykket ghetto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 (Vilna-opprøret) førte til den endelige ødeleggelsen av ghettoen. Vilnius ble tatt av det polske heimevernet under Operasjon Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.

Etter andre verdenskrig besluttet sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatriasjonen og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at denne repatriasjonen var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste bånd mellom byens fortid og tradisjoner ble brutt.

Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigsårene den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en hurtig befolkningsvekst etter rundt 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de ulike etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundrer tidligere. På den andre siden er det fremdeles en stor polsk befolkningsgruppe som fremdeles ivaretar sine tradisjoner.

I begynnelsen av 1987 fant det sted massedemonstrasjoner mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte det øverste sovjet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet den selvstendige Republikken Litauen, som hadde blitt annektert av sovjeterne i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker den statlige kringkastingsbygningen og Vilnius TV-tårn der 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter Augustkuppet i Moskva 1991|augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Amerikas forente stater|Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.

Opprinnelsen til byens navn